Slutten på andre verdenskrig og avslutningen på fem års tysk okkupasjon markeres 8. mai hvert år. De siste årene har Pensjonistforeningen og Historielaget hatt et felles arrangement i Selbu med blomsternedleggelse ved minnesmerket etter de falne og samling i Åbiten på Eldresenteret etterpå.
Svein Morset holdt dagens hovedtale, med fokus på beredskap. Foto: Harald Voldseth.
John Rolseth ledet markeringen med blomsternedleggelse ved minnestøtta ved kirka, etter de sju falne under andre verdenskrig fra Selbu.
På Åbiten var det Svein Morset som holdt hovedtalen. Han satte fokus på beredskap. Vi er inne i beredskapsåret. Han satte fokus på dagens beredskap, på mange områder, sammenlignet med hva det var i 1940. Et viktig budskap var arbeidet mot en svekkelse av demokratiet, en splittelse i samfunnet som fører til en radikalisering.
_og_Håkon_Øhlen_(18)_20260508_1808_Harald_Voldseth-edt_kopi.jpg?width=500&autorotate=true)
Alannah Leona Spierings og Håkon Øhlèn avsluttet dagen med en tale som skapte stor begeistring. Foto: Harald Voldseth.
Dagen ble avsluttet med en tale fra to representanter fra Ungdomsrådet, Håkon Øhlèn (18) og Alannah Leona Spierings (17). Den skapte stor begeistring med stående applaus, og et håp for framtida. Her gjengis hele talen:
8.mai-talen av Alannah Leona Spierings og Håkon Øhlèn
I dag samles vi for å markere 8. mai. En dag for fred, en dag for frihet, en dag for å minnes.
Vi minnes de som kjempet. De som sto opp mot urett. De som viste mot når det kostet mest. Og vi minnes at frihet aldri har vært gratis.
For oss unge kan andre verdenskrig føles langt unna. Det er historie vi leser om i bøker, ser i filmer, eller lærer om på skolen. Noe som skjedde «den gangen». Men sannheten er at historien ikke er så langt unna som vi kanskje tror.
For når vi ser ut i verden i dag, ser vi noe som vekker uro. Vi ser krig i Ukraina. Vi ser lidelser i Gaza. Vi ser konflikter i Sudan og andre steder som sjeldent får overskrifter. Vi ser barn som vokser opp med bomber i stedet for trygghet. Vi ser familier på flukt. Vi ser mennesker som mister hjem, framtid, og håp.
Og vi ser noe annet: at hat fortsatt finnes, at ekstremisme fortsatt finnes, at antisemittisme, rasisme og diskriminering fortsatt finnes. Det er kanskje dette som gjør 8. mai så viktig. At vi ikke bare ser bakover, men også spør oss selv: hva gjør vi nå?
For vi ungdommer kjenner på verden. Vi følger nyhetene. Vi ser videoer fra krigssoner på telefonene våre. Vi scroller forbi ødeleggelser, frykt og sorg – ofte mellom en video og et bilde av noens middag.
Alt er nærmere enn før. Det påvirker oss. Mange unge kjenner på uro for framtiden. Ikke bare på grunn av krig, men også på grunn av klimaendringer, polarisering og et samfunn der tonen blir hardere. Noen kjenner på maktesløshet. Hva kan egentlig én person gjøre? Hva kan ungdom gjøre? Svaret er mer enn vi tror.
For fred bygges ikke bare i store internasjonale møterom. Fred bygges i klasserom, i skolegården, på trening, og på nett. Fred bygges i måten vi møter hverandre på.
Når vi sier ifra når noen blir mobbet, bygger vi fred. Når vi inkluderer noen som står alene, bygger vi fred. Når vi tør å stå opp mot hatefulle ytringer, bygger vi fred. Når vi velger respekt framfor fordommer, bygger vi fred.
Det er derfor tiltak for ungdom betyr noe.
Gjennom MOT lærer mange unge om noe helt grunnleggende: mot til å leve, mot til å bry seg, mot til å si nei, mot til å stå for noe. Det handler om karakter. Om å tørre å være den som inkluderer, eller den som sier stopp. Den som velger det rette, selv når det ikke er lett. Det høres kanskje enkelt ut, men ofte er det akkurat det som krever mest mot.
Gjennom DEMBRA lærer elever om demokrati, om rasisme, om utenforskap, og om hvordan hat kan vokse dersom ingen stopper det. Vi lærer at historien ikke begynner med store katastrofer. Den begynner ofte i det små. I ord. I holdninger. I «oss mot dem» tenkning. I stillhet fra dem som kunne sagt ifra.
Kunnskap er derfor ikke bare læring – det er beredskap. Demokratiet vårt er ikke noe vi bare har. Det er noe vi må ta vare på.
Gjennom Hvite Busser får ungdom oppleve historien tett på. Ved å besøke steder der mennesker ble fratatt alt; navn, frihet og menneskeverd, blir én ting tydelig: dette må aldri skje igjen. Men «aldri igjen» er ikke bare ord. Det må være handling. Hver generasjon må fylle de ordene med innhold. Det er nå vår tur.
Vi i ungdomsrådet tror på ungdom. Vi tror at unge mennesker ikke bare er framtiden – vi er også nåtiden. Vi har stemmer. Vi har verdier. Vi har kraft til å påvirke. Ikke alltid gjennom store handlinger, men gjennom små valg, hver eneste dag. Velge fellesskap framfor splittelse. Velge nysgjerrighet framfor frykt. Velge menneskeverd framfor hat. Det er slik fred bygges.
Kjære alle sammen; 8. mai handler om minne, men det handler også om ansvar. Ansvar for å huske, ansvar for å lære, ansvar for å handle.
Vi kan ikke love en verden uten konflikt, men vi kan arbeide for en verden med mer forståelse, mer mot, mer respekt. Mer håp.
Og kanskje er det nettopp det som er den viktigste arven etter dem vi hedrer i dag: ikke bare at de vant freden, men at de ga oss ansvaret for å bevare den.
