Lars Furan (1867-1935) var lærer ved flere av barneskolene i Selbu i begynnelsen av 1900-tallet. Han var også en dyktig skribent, og leverte artikler til flere aviser. Deriblant noe så uvanlig som reporter for Washington Post, der han leverte rapporter fra livet i Selbu på norsk. Det var mange innvandrere fra Norge og Neadalføret som hadde gleden av disse rapportene, så det var nok årsaken til at de var populære. Nils Kallar har digitalisert mye av det Lars Furan har skrevet og gitt det til Historielaget, noe vi er svært takknemlige for. Her er Furans rapport fra Selbu i februar 1930.
Illustrasjonsbilde: Gustav og Peder Hilmo på skogsarbeid ca 1937.
Foto: Tydal Fotoarkiv.
Februarsolen skinner fra klar himmel over bygden. Såpass makt har den at den smelter snøen på taket og lager et lite takdrypp som nå utpå ettermiddagen stivner og blir til istapper som henger som frynser på takskjegget. Et tynt snølag dekker marken, bare så vidt at sleden glir, men skiføre er det ikke. I alle fall tør en ikke ta risikoen på å falle på ski.
Hittil har vi ikke hatt noen skikkelig vinter. Av og til har det kommet noen tommer med snø. Straks var tøværet der, og så gikk snøen i en håndvending. Noen kuldegrader la is over den bare marken, så det ble livsfarlig å ferdes ute. Og så langt om lenge kom det noe snø med tøvær etterpå og bar mark. Det samme opp igjen gang på gang. Været har vært mest mildt. Som sagt – ikke noen skikkelig vinter altså.
Været har igjen øvet sin innflytelse på vinterarbeidet, som for det vesentligste består i tømmerdrift i skogen. Til tømmerkjøring kreves det såpass mye snø at ujevnhetene i marka – tuer, stubber – er dekket av et tykt lag så det kan lages jevn veg. På mange steder i de bratteste bjørgene og det verste ulendet må veien bygges helt opp med snø og stokker. Det er derfor nødvendig å ha nok snø. Når skogsarbeidet ikke har skutt noe fart før etter jul, kan det ikke bare tilskrives mangel på snø. En annen faktor som har gjort seg sterkt gjeldende til å hindre at arbeidet ble påbegynt denne vinteren er uenighet om lønnsvilkårene for arbeiderne.
Avvirkning av skog hos oss foregår slik at skogeierne blinker (merker) alle trær som de vil legge ut for salg. Blinkene blir så kjøpt av enten utenbygds eller innenbygds driftsherrer. Blinkene blir så delt av driftsherrene i flere eller færre teiger (fra noen hundre til et par tusen trær). Fremdriften av disse blir så lagt ut på anbud, og den som byr lavest vil som regel få jobben, som består i hugst og fremdrift til elvemelen av trærne på teigen. Denne ordningen har ført til at arbeidet som regel er dårlig betalt. Skogsarbeiderne har nå meldt seg inn i den store arbeiderorganisasjonen, og ordningen av lønningene har måttet finne sted gjennom forhandlinger mellom organisasjonens ledelse og driftsherrene, og det har altså tatt tid. Det rareste er at arbeidernes vilkår ikke er blitt vesentlig bedre. Om det lykkes å få drevet frem alt tømret i år er vel tvilsomt.
Når jeg er kommet inn på skogsdriften, vil jeg få lov til å omtale den litt nærmere. Slik som den drives her, er den nok forskjellig fra den dere kjenner fra de veldige amerikanske skoger. Jeg har hørt mye tale om driften i Minnesotas skoger i gamle dager og om livet i ”campen”. Ja, det er ikke fritt for at jeg har lest litt om hvorledes det drives på Vestkysten og i Canada i våre dager. Alt der borte er jo etter kjempemessig målestokk, enten det er trær, lass eller trekk-kraft. Nei, her er det omtrent på samme måte som det har vært i generasjoner. Redskapene – øks, sag, slede (doning) – er kanskje bedre, men trærne felles med håndmakt, barkes og slepes til rette for å kjøres. Så kommer kjøreren, svinger bort til hver stokk og kjører dem sammen i lunner. Senere kjøres så lunnene til elvemælen. Er veien fin og ellers passe, så kan nok lassene bli adskillig dryge. Når lendet passer, kan det bli lenkekjørt, den ene stokken lenkes til den andre i en lang rekke, og når man en gang har fått det av sted, danser de nok så villig etter hverandre.
Skogshugsten foregår som regel så langt fra hjemmet, at skogskarene må bygge hus og bo i teigen så lenge som arbeidet pågår. Huset er ei koie, ikke ulik en indianers wigwam tror jeg. Trær kløves og settes på ende i en firkant og støtte oventil mot en ramme slik at det smalner oppover. Utenpå kløvningene legges never, bark eller tjærepapp, og så dekkes det hele med et tykt lag jord. 2 – 4 mann bor som regel i en slik koie. Den varmes opp med ovn og er ganske god og varm vinterstid, men i tøvær og om våren er den ikke sund. Karene arbeider så svetten driver av dem om dagen, og de synes det er godt å krype inn i den varme koia når kvelden kommer. For hestene bygges det også lignende koier. Nå er det blitt lovbestemmelser for hvordan vinterboligen for skogsarbeiderne skal være. Det kreves både mer rom og mer lys enn man har vært vant til å kreve tidligere.
Denne vinteren har ikke bare vært en mild og snøløs vinter, men den har merkelig nok på samme tid vært en vinter med lite sykdom og død. Dette med sykdom og død er ellers et trist kapitel som jeg i dette brev ikke vil befatte meg nærmere med. Derimot vil jeg ofre de friske og levende et par ord, og da får jeg begynne med de eldre.
Selbyggene der borte vil minnes at øst for kirken i Mebonden og høyt over den lå en liten husmannsplass ”Oppå Bergåm” [red.: et stykke nord for Øvre Hoem]. Der levde og lever den dag i dag ei kone,” Gjertrud på Bergåm”. Hun er født i 1828, så enhver kan tenke seg at hun ikke er riktig ung lengre, men dersom en treffer henne, kan en bli i tvil om hun skal regnes med blant de riktig gamle. Hun er oppe hver dag, rusler ut av og til, pusler litt både med matlaging og feiing. Sist høst, hun var da 100 år, var det pipebrann på Bergåm. Da folk kom til, holdt Gjertrud på å pøse vann opp gjennom peispipa, og hun var lite tilfreds med datteren (65 år) som hadde lagt uvettig i ovnen og så gått ut. Jeg vil heller fryse enn risikere eld løs i peispipa, men en kan aldri stole på ungene, mente gamla. Gjertrud har all sin dag gått der oppe og faktisk sett ned på kirketaket og menigheten, alle gravkorsene, og nå går hun og frykter for at Han (Vår Herre) har glemt henne.
En annen kjent skikkelse her i nabolaget er Per Persen Nestad, han er noe over 80 år. Han har hittil ”trått belgen” i Selbu kirke hver eneste søndag. Han har vært frisk og sterk som en bjørn og ennå ser han kjekk ut. Han har alltid hatt interesse av å følge med i alt det som rører seg i tiden. Han har derfor vært en ivrig leser av både bøker og aviser.
Det er flere, men det får være til en annen gang. Må jeg gjennom avisen få lov til å bære frem en hilsen til alle selbygger og andre nordmenn ved Stillehavskysten. Veien er lang, og det er lenge siden sist. ”Dog skiller tid og rom ei ad for ånd og hjertelag”.
Lars Furan
23. februar 1930
